• Rodrigo Freitas

Delt mellom to roller


Som fotojournalistikkstudent lærer vi å formidle virkeligheten gjennom bilder og video. Å fortelle historier på en visuell måte. Derfor må vi ofte være der ting skjer. I krisesituasjoner er fotojournalistens jobb enda viktigere ettersom det er vårt ansvar å vise en virkelighet som de fleste ikke kan se.

For fotojournalistikkstudenter derimot presenterer krisesituasjoner seg som et dilemma. På den ene siden vil vi bidra og være til hjelp, men samtidig kan vi fort bli én for mange. Vi er delt mellom to veldig ulike roller. Vi vil gå ut for å kjøre i ambulanser som henter smittede personer, intervjue statsministeren, være til stede i pressekonferanser, og kjøre i bobiler rundt i Norge etter spennende historier. Vi vil vite hvordan det føles å jobbe i hazmat suit, med håndsprit i den ene hånden og kamera i den andre.

Samtidig er vi studenter og må derfor holde oss hjemme. Dersom vi drar ut, kan vi sette andre mennesker i fare uten å ha en forsvarlig grunn for å være ute. Vi er jo bare studenter. Vårt arbeid blir ikke publisert uansett, så det er ingen som benytter av å ha oss i feltet. Vi føler oss ubrukelige.  


Det er en frustrerende situasjon fordi koronakrisen er på mange måter den beste praksisperioden en fotojournalistikkstudent kan håpe på. Erfaringen man får ved å dekke en slik krise er uvurderlig. Vi blir møtt med en rekke problemstillinger, utfordringer og opplevelser som mange fotojournalister kun møter senere i karrieren. Under kriser blir samfunnet svekket av en felles sårbarhet som alle kjenner på. Det er kontakten med denne unike sårbarheten som ruster oss for vår fremtid som fotojournalister. Ved å fortelle historiene til individuelle mennesker kan vi virkelig forstå samfunnets tilstand, og gjennom prosessen, få unike erfaringer som gjør oss til fullverdige fotojournalister.

I de siste to ukene har vi i første klassen på fotojournalistikkutdanningen gitt et forsøk på å dekke denne krisen. Vår første krise. I løpet av praksisperioden tok vi etiske vurderinger som i normale tider vi aldri hadde måttet ta. Vi lært nye måter å forske på, og gjennomføre intervjuer. Vi brukte nye måter å fortelle en historie, nettopp fordi vi hadde muligheten til å gå ut.

I utdanningen blir vi fortalt om og om igjen at det som er kjernen til en god fotofortelling er menneskene. Alt annet er, rett og slett, et verktøy som hjelper oss å formidle historien. Jeg har aldri kunnet sette fingeren på hva det egentlig innebar, men jeg er nå et steg nærmere svaret. I krisetider er terskelen for å snakke, le, gråte, fortvile, nå andre lavere enn vanlig, og menneskes innerste ønsker og prioriteter synliggjøres. I de siste to ukene opplevde jeg folkets trengsel for menneskelig kontakt og nærvær, og det lot meg se den siden av historien som jeg i tidligere omganger ikke klarte å oppdage.

23 views

Søringen er beskyttet under generelle regler for opphavsrett og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Søringen fungerer som lokalavis for Oslo-regionen.

Søringen står ikke til ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Ansvarlig redaktør Ellen Lande Gossner

Redaktør               Christian Breidlid

Les mer "Om oss"