Oslonatt

Det er fredag kveld. Klokka begynner å nærme seg tiden hvor noen vanligvis roper: "Dere! Nå må vi gå snart hvis vi skal på byen!". Jeg ser for meg hva som vanligvis utspiller seg når dette skjer. Noen må tisse mens de ivrigste festdeltakerne begynner å ta på seg skoene. Etter mye om og men kommer gjengen seg puljevis ut av leiligheten og begynner ferden ned mot byen. Denne gangen går jeg alene ned mot sentrum.

Inngangene er vanskeligere å finne uten køen som viser vei.

Hva gjør permitterte bartendere nå?

Sperregrinden har blitt pyntegjenstander.

Det føles som evigheter hvor jeg vandrer rundt uten å se et eneste menneske. Jeg kikker inn gjennom de mørke vinduene til utesteder jeg pleide å dra til og de jeg enda ikke har prøvet ut. Følelsen jeg får av å vandre rundt på Youngstorget minner mest om en postapokalyptisk science fictionfilm.

En tom taxi kjører forbi.

Jeg trodde ikke det gikk an å savne en kø.

Utenfor McDonalds ser jeg de første menneskene jeg har møtt på lenge. Tarek, André og Hristiyan holder på å stenge for kvelden og lar meg forstyrre dem med en liten prat. – Vanligvis har gjester til kl 04 om morgenen, men nå må vi stenge dørene kl 23, sier André.

Han er glad for at han fortsatt får jobbe. Det er flere som har blitt permittert. Jeg spør om folk er flinke til å forholde seg til smittevernregler inne på restauranten. Tarek forteller at det stort sett går greit, men at noe gjester kan bli irriterte om de ikke får sitte hvor de vil. Vi ler litt sammen av folk som ikke klarer å forholde seg til regler. Alle tre synes det er rart å se byen som den er nå. Jeg får ikke ta bilde av dem, men takker for praten før de går inn igjen og jeg blir på nytt alene i Oslo.

McDonalds var klar for stening allerede før midnatt.

Den spøkelsesaktige stemingen i byen gjør at jeg ikke føler for å bli ute så lenge. På stedene jeg vanligvis drar for å møte folk blir jeg plutselig bekymret for at noen skal dukke opp.

Støget er også tømt for folk.

Her står også sperringer til ingen nytte.

Dette var det nærmeste jeg kom å se et fjes gjennom noen av vinduene.

Søppel er plutselig en hyggelig påminnelse om at det har vært noen her.

På 37-bussen hjemover kikker jeg mot det tomme firersetet. Jeg ser for meg gjengen som vanligvis pleier å sitte der. Person nummer én har full kontroll på hvor de skal, nummer to insisterer på at de skal prøve et annet sted. Den tredje personen er fullt opptatt med å roe ned nummer fire. Person nummer fire har fått alt for mye å drikke og legger inn stor innsats på å flørte med tre andre på bussen.

Jeg tittet opp på skjermen for å se om mitt stopp nærmet seg. "Det er viktig å holde avstand også om bord" lyser sterkt på en knallgul bakgrunn. Ingen fare, alle er hjemme. Bra jobba, Oslo!